Et nyskapende Norge

Et nyskapende Norge: European Innovation Scoreboard (EIS) viser at Norge ligger godt under innovasjonsgjennomsnittet i Europa.

 

”European Innovation Scoreboard” (EIS) viser at Norge ligger godt under innovasjonsgjennomsnittet i Europa». Den niende utgaven av «European Innovation Scoreboard» (EIS) rangerer nok en gang Norge gang godt under innovasjonsgjennomsnittet for Europa. Undersøkelsen er verdens største innovasjonsmåling med 29 ulike indikatorer som grunnlagsmateriale. EIS, som årlig utgis av EU-initiativet «Pro Inno Europe», måler innovasjonsaktiviteten til Europa unionens medlemsland samt Norge, Sveits, Island, Kroatia, Tyrkia og Serbia (EIS, 2009).

 

Norge langt bak

EIS rangerer Norge på 19. plass i nyskapning hvilket kategoriserer Norge som «Moderate Innovators». Dette står i sterk kontrast til våre naboland Sverige, Danmark og Finland som sammen med Tyskland, Sveits og Storbritannia karakteriseres for å være europeiske innovasjonsledere.

 

Hovedresultatene fra European Innovation Scorecard

I EIS vurderes landene ut fra ulike indikatorer, dette slik som investeringer i FoU og innovasjon, antall registrerte patenter, utdanning, bredbåndsutbredelse, samt eksport av høyteknologiske produkter. Sammenstillingen for 2009 fremstilles for av figuren under:

Innovation Scoreboard Europa 2009

(Kilde: European Innovation Scorecard, 2009)

I hovedindeksen er EIS delt inn i syv grupperinger som hver omfatter flere ulike enkeltindikatorer. Norge rangeres særlig lavt i de grupperingene som baserer seg på høyteknologi, forskningsinvesteringer, innovasjon og entreprenørskap. Til tross for at vi scorer lavt innen det å frembringe innovasjoner, er vi paradoksalt nok blant de ledende hva angår å iverksette tiltak for å fremme innovasjon.  Det er i seg selv en indikasjon på at tiltakene ikke har hatt den ønskede effekten.  Videre viser undersøkelsen at vi er blant gjennomsnittelig gode på å sikre immaterielle rettigheter. Dette er heller ikke en ubetydelig faktor, da det er slike rettigheter som juridisk skal sikre oss retten til, og muligheten for å hente økonomisk utbytte av vårt innovasjonsarbeid.

Imidlertid bør det legges til at enkelte indikatorer til dels kan gi et noe unyansert bilde av evnen til innovasjon og nyskapning.

 

Årsaker til at Norge rangeres lavt

Et av hovedtrekkene ved det norske systemet er at man har en liten foretakssektor og en stor offentlig sektor. Innen OECD-landene ligger den største FoU – innsatsen innenfor foretakssektoren. I Norge består foretakssektoren av mange små – og mellomstore bedrifter som i liten grad bedriver innovasjons- og FoU arbeid. Norge er således et av de landene hvor det utføres minst FoU i foretakssektoren.

 

Sammenlikning ikke uproblematisk

Sammenlikninger av det norske forsknings- og innovasjonssystemet og andre OECD-land er derfor ikke helt uproblematisk. Ulikheter i næringsstrukturen påvirker sammenlignbarheten av FoU. Norge har et næringsliv sammensatt av få, men store industrivirksomheter som utgjør størstedelen av FoU – og innovasjonsarbeidet. For å vurdere sammenlikningene bedre kan man undersøke næring for næring, eller korrigere for ulikheter i næringsstrukturen ved å beregne nasjonale FoU – intensiteter for hvert land under forutsetning av at alle har den samme standardiserte næringsstrukturen. Slike korreksjoner kan identifisere om de store avvikene primært skyldes nivået for den eksisterende næringen, eller næringssammensetningen som sådan. For det norske systemet vil utfordringen være aveiningen om å prioritere å løfte få opp forsknings- og innovasjonsarbeidet i de små- og mellomstore foretakene, altså fokusere på den allerede eksisterende næringen og/eller stimulere til et økt antall større industribedrifter som sammen skal utgjøre hovedvekten av forsknings- og innovasjonsarbeidet.

 

En annen sentral faktor som gjør sammenlikning problematisk er hvordan vi bruker og operasjonaliserer begrepet innovasjon. Dette har en avgjørende betydning for hvordan forskningsresultater fremstår, og ikke minst hvordan de blir brukt på. Videre vil definisjonen av innovasjonsbegrepet være politisk betydningsfullt, og da først og fremst fordi det påvirker mulighetene for finansiering fra det offentlige, samt fordi det åpner for legitimiteten i samfunnet for øvrig (SSB, 2007). Definisjonen som benyttes av EIS inkluderer imitasjon. En slik forståelse av begrepet innovasjon er i seg selv en medvirkende årsak til at det norske næringslivet, som i mindre grad bedriver imitasjon, relativt sett kommer dårligere ut i sammenlikningen mot de fleste andre land. Eksempelvis har Norge noen få og tunge industrivirksomheter slik som Statoil Hydro, Aker Kværner, FMC med flere, som alle har drevet nyskaping og fremsatt flere patenterte nyvinninger som igjen har banet vei for utviklingen også i andre land.

En forklaringsmodell til at Norge kommer såpass dårlig ut i undersøkelsen beror dermed på det faktum at vi har et svært begrenset antall store industrivirksomheter, og videre at det ikke tas hensyn til imitasjoner fra andre land som bygger på vårt innovasjonsarbeid.  Norge vil derfor i sammenligning med andre land relativt sett komme noe dårligere ut enn hva den virkelige situasjonen skulle tilsi. Dette betyr ikke at vi kan se bort fra resultatene som fremkommer av EIS, men det må forstås som en indikasjon på hva Norge kan forbedre, fremfor en kilde for å trekke direkte konklusjoner.

 

Politisk tilrettelegging og tiltak

Nyskapning står helt sentralt for utviklingen av robuste næringsmiljøer, som igjen bidrar med å generere en betydelig verdiskaping. Dette danner selve grunnlaget for det velferdssamfunnet vi har i Norge i dag.  Mye av dagens velutbygde velferdssamfunn er et direkte resultat av den nyskapningen som ble gjort på 60-70 tallet i forbindelse med petroleumsvirksomhet.  For å beholde og utvikle den velferdsstaten vi har i dag, er vi følgelig helt avhengig av å kunne frembringe nye vekstindustrier.

 

Den norske regjering har fortsatt som mål å ha et samfunn der velferdsordningene skal være blant de beste i verden. Dette medfører imidlertid betydelige offentlige kostnader, noe som gjør oss helt avhengig av å finne nye vekstområder vi kan leve av i fremtiden. De offentlige styringsmakter har derfor intensivert en rekke tiltak for å stimulere til nettopp dette.  Eksempelvis blir det av stortingsmeldingen nummer 7, 2008-2009, «Et nyskapende og bærekraftig Norge» pekt på flere sentrale faktorer og tiltak som er iverksatt og som vil bli iverksatt for å øke Norges nyskapnings- og omstillingsevne. I denne meldingen blir det videre fastslått at regjeringens innovasjonspolitikk skal fremme bærekraftig verdiskapning blant annet ved å: tilrettelegge for innovasjon i små og mellomstore bedrifter, fremme en kultur for entreprenørskap ved å vektlegge entreprenørskap i høyere utdanning, styrke innovasjonsevnen i offentlig sektor ved å vurdere om dagens insentiver er gode nok, styrke forskningen i næringslivet ved å øke bevilgningene til brukerrettede forskningsprogrammer, legge til rette for kommersialisering av gode forretningsideer, satsning på miljøvennlig innovasjon blant annet ved å bevilge mer forskningsmidler til utvikling av miljøteknologi, beskyttelse av verdiene gjennom patentering, styrke virkemidlene for innovasjon gjennom evaluering av Innovasjon Norge og SIVA, styrke bruken av design som innovasjons-verktøy blant annet ved å opprette et designdrevet innovasjonsprogram, samt legge til rette for tjenesteinnovasjoner.

 

Med andre ord ser det umiddelbart ikke ut til å mangle hverken vilje eller tiltak i regjeringens innovasjonspolitikk. Derimot virker det som den største utfordringen ligger i implementeringen og gjennomføringen, samt evnen til å oppnå suksess i kommersialiseringen av de gode ideene. Risikoen er dermed at vi skyter i blinde i forsøket på å nå visjonen om et nyskapende og bærekraftig Norge.

 

Ufordringen er omstillingsevne

Regjeringens visjon for innovasjonspolitikken, «Et nyskapende og bærekraftig Norge» er både tydelig og ambisiøs, men spørsmålet er hvorvidt den også er forankret i konkrete mål, tydelige strategier, og relevante resultatmål.

Norge har noen klare komparative fortrinn, et av dem, og kanskje vårt viktigste, særlig tatt i kostnadsnivået i betraktning, er kunnskap.  Satsning på kunnskap danner blant annet grunnlaget for å kunne effektivisere utnyttelsen av ressurser gjennom prosessinnovasjoner, og i utviklingen av de mer radikale, og virkelig banebrytende innovasjonene som sådan. Gode ider kommer imidlertid først til nytte for samfunnet etter en vellykket implementering og realisering enten gjennom eksisterende foretak, eller gjennom gründerbedrifter. Av det enkle faktum står derfor kommersialiseringsevnen helt sentralt. Til dette trenger vi flere entreprenører. Regjeringen uttrykker i Stortingsmeldingen nummer 7, 2008-2009, et ønske om å fremme en kultur for entreprenørskap ved å vektlegge entreprenørskap i høyere utdanning. Hvorfor ikke starte dette arbeidet tidligere? Hvorfor ikke implementere faget  entreprenørskap fra ungdomsskole og videregående nivå? Det ville trolig skapt flere entreprenører som ønsker å realisere gode ideer, hvilket igjen ville bidratt til en betydelig verdiskapning for samfunnet. Om ikke annet ville dette ha styrket forståelsen og nødvendigheten av å satse nytt.  Dette ville igjen bidratt til å fremme en kultur der vi alle drar i samme retning mot å realisere visjonen om et bærekraftig og nyskapende Norge.

 

Det er nå endog slik at selv lille Norge er en del av en globalisert og sammensatt økonomi. En økonomi hvor taktskiftene forekommer hurtigere enn noensinne, og konkurransen intensiveres fra dag til dag. Nettopp derfor er og blir omstillingsevnen en helt avgjørende faktor for å kunne opprettholde den levestandarden og de velferdsordningene vi har i dag.

 

Med andre ord innebærer dette som Norwegian’s administrerende direktør Bjørn Kjos stadig bedyrer, at «strategien skal implementeres og den skal implementeres raskere enn dine konkurrenter”.

 

Medforfatter til denne artikkelen er Tomas Lønsetteig.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.